Sist oppdatert 05/02/2024 av Vondtklinikkene – Tverrfaglig Helse

Terapiridning – Ridning er terapi for kropp og sinn!

Skrevet av: Fysioterapeut Ane Camilla Kveseth, autorisert ridefysioterapeut og videreutdanning innen tverrfaglig smertebehandling. Praktiserer Terapiridning / ridefysioterapi i Elverum.

Det å bruke hestens bevegelser inn i behandling er undervurdert og benyttes i hovedsak kun til de som har store fysiske og/eller psykiske funksjonshemninger. Ridning er en god behandlingsform for langt flere enn dette. Hest gir mestring, livsglede og økt funksjon.

«- Vi ved Vondtklinikkene – tverrfaglig helse (se klinikkoversikt her) takker Ane Camille Kveseth for dette gjesteinnlegget. Ta kontakt med oss dersom du også ønsker å bidra med et gjesteinnlegg.»

– Viktig ledd inn mot kroppsbevissthet

Ridning er en lavdosert og skånsom aktivitet som gir en jevnlig rytmisk bevegelse i ryggens ledd, stimulerer til midtstilling, økt stabilitet og balanse og er derfor også et viktig ledd inn mot kroppsbevissthet. I tillegg til de med fysiske og/eller psykiske funksjonshemninger, vil personer med kroniske ryggplager, uspesifikke smertediagnoser, utmattelsesdiagnoser, balanseproblematikk og psykiske utfordringer kunne respondere godt på behandling ved bruk av hest og dens bevegelser.

Hva er terapiridning?

Terapiridning, eller ridefysioterapi som Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) kaller det, er en metode hvor fysioterapeuten bruker hestens bevegelser som grunnlag i behandlingen. Hestens bevegelser er spesielt gunstige for opptrening av balanse, styrking av muskulatur, symmetrisk muskelarbeid og koordinasjon (NFF, 2015). Terapiridning er en lysbetont form for fysioterapibehandling, noe som gjør denne terapiformen unik. Ridning er en behandlingsform som er gøy, og noe rytterne ser frem til. Terapiridning utøves i dag over hele verden også som en verdifull behandlingsmåte innen somatisk og psykiatrisk behandling.

Hva er det som er så unikt med hestens bevegelser?

1. Ridning som kroppsbevissthet og inn mot bevegelseskvalitet

Hestens bevegelse i ganglaget skritt stimulerer hele mennesket til aktiv medvirkning (Trætteberg, 2006). Hesten har en tredimensjonal bevegelse som er veldig lik bevegelsene i bekkenet til mennesket under gange. Bevegelsen til hesten påvirker rytteren fremover og bakover og gir en tilt av bekkenet, samt fra side til side med en rotasjon av trunkus (se film). Ridning fremmer mobilisering av bekken, lumbalcolumna og hofteledd og en utvikling av mer symmetriske kontrollerte hode- og trunkusstillinger. Det er variasjonene i hestens gange, hastighet og retning som stimulerer til den oppreiste holdningen (MacPhail m.fl. 1998).

Repetitiv og langvarig behandling er gunstig for motorisk læring. Ved en rideøkt på 30-40 minutter opplever rytteren 3-4000 repetisjoner fra den tredimensjonale bevegelsen til hesten. Rytteren lærer å respondere fra de rytmiske bevegelsene som vil utfordre stabilitet i trunkus og framprovosere posturale justeringer.  Ridning gir kontakt med dyptliggende muskulatur. Bekkenet må bevege seg sammen med hestens rytmiske bevegelse (Dietze&Neuermann-Cosel-Nebe, 2011). Ridning fremmer funksjonelle bevegelser, flyt, rytme, minimum bruk av kraft, fri pust, fleksibilitet og koordinasjon. Rytteren har et stabilt sentrum, mobilt bekken, frie armer og ben, gode akseforhold, kontakt med underlaget og ledd i fleksibel midtstilling. Diagnonalbevegelsen som skjer ved ridning er nødvendig for rotasjon i ryggsøylen og sentrering av kroppen (Dietze, 2008).

2. Ridningens effekt på stabilitet og balanse

Balanse, eller postural kontroll er integrert i alle funksjoner og kommer av en kompleks interaksjon mellom sensorisk informasjon, muskel- skjelettsystemet og modifiseringer fra sentralnervesystemet. Den posturale kontrollen oppstår som en respons fra interne krefter, eksterne forstyrrelser og/eller bevegelig underlag (Carr&Shepherd, 2010). Ved ridning er det endringer av kroppens stilling som stimulerer evnen til å motta og utnytte sensorisk informasjon og utfordre posturale justeringer som reaktiv- og proaktiv kontroll. Dette fordi ridningen kontinuerlig endrer forholdet mellom rytterens Center of Mass (COM) og understøttelsesflate (Shurtleff&Engsberg 2010, Wheeler 1997, Shumway-Cook&Woolacott 2007). Den reaktive kontrollen blir påvirket ved uforutsette endringer i eks. tempo og retning, mens den proaktive kontrollen må til for å kunne utføre de forutsette posturale justeringene bevegelsen fra hesten gir (Benda m.fl. 2003, Carr&Shepherd, 2010).

3. Ridningens overføringsverdi til gangfunksjon

Det er tre komponenter som må være til stede for en funksjonell gange; vektskifte, statisk/dynamisk bevegelse og en rotasjonsbevegelse (Carr&Shepherd, 2010). Gjennom hestens tredimensjonale gange vil alle tre komponentene være til stede i rytterens trunkus og bekken, og vil aktivere muskler både i trunkus og over- og underekstremitet. Kontroll i trunkus gir muligheten til å kunne sitte, stå og gå oppreist, justere vektskifte, kontrollere bevegelser mot den konstante tyngdekraften og forandre og kontrollere kroppsposisjoner for balanse og funksjon (Umphred, 2007). Hvis muskulatur er spastisk, eller det har oppstått kontrakturer, vil dette påvirke muligheten for bevegelse (Kisner&Colby, 2007). En avspenning i muskelfibre gir bedrede forhold for bevegelsesutslag og Range of Motion (ROM). (Carr&Shepherd, 2010). Under ridning skjer det en jevnlig repeterende aktivering av muskulaturen for å ivareta sittestillingen på hesten, og en slik bevegelighetstrening gir endring i muskeltonus (Østerås&Stensdotter, 2002). Det vil påvirke elastiteten, plastiteten og viskoelastiteten i vevet (Kisner&Colby, 2007).

Oppsummert

Ut fra hva som er nevnt over og hva hestens bevegelser påvirker rytteren, kan dette overføres til plager hvor overnevnte funksjoner er et ønske som resultat. Når en tenker seg at kun en rideøkt gir 3-4000 repetitive bevegelser, understøtter dette egen erfaring i praksis om at ridning har god funksjon mot å få løsnet på muskulatur med høy tonus og bedre leddforhold og holdningsendringer, noe som er et funn hos de fleste med langvarig smerteproblematikk. En økt kroppskontroll, bedret kontakt med sin egen balanse og en økt kroppsbevissthet gir grunnlag for endring av funksjon på en helt annen måte som ingen annen behandlingsform har mulighet til å gi på såpass kort tid. Terapiridning er også viktig inn mot sansetrening og motorisk trening samt for læring og for stimulering av konsentrasjonsevne og sosial tilpasning (NFF, 2015).

Praktisk informasjon om terapiridning:

Ridefysioterapi gjennomføres av en fysioterapeut som har gjennomgått og bestått NFFs kurs i terapiridning trinn 1 og trinn 2. Ridestedet må godkjennes av fylkeslege jfr. Folketygdloven § 5-22. Ønsker du å ha ridning som en behandlingsmetode, må du henvises av lege, manuellterapeut eller kiropraktor. Folketrygden gir bidrag til 30 behandlinger i året, og fysioterapeuten har anledning til å kreve egenbetaling fra pasienten som avspeiler kostnadene fysioterapeuten har (NFF, 2015). For noen blir dette inngangsporten som fritidsaktivitet eller som idrett.

Ridefysioterapi – YouTube video:

Litteraturliste:

• Benda, W., McGibbon, H.N. og Grant, K. (2003). Improvements in muscle symmetry in children with Cerebral Palsy after Equine-Assisted Therapy (Hippotherapy). I: The journal of Alternative and Complimentary Medicine. 9(6):817-825
• Carr, J. og Shepherd, R. (2010). Neurological Rehabilitation – Optimizing Motor Performance. Oxford: Butterworth-Heinemann
• Kisner, C. og Colby, L.A. (2007). Therapeutic Exercise – Foundations and Techniques. USA: F.A. Davis Company
• MacPhail, H.E.A. m.fl. (1998). Trunk postural reactions in children with and without cerebral palsy during therapeutic horsebackriding. I:Pediatric Physical Therapy 10(4):143-47
• Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) (2015). Ridefysioterapi – vårt fagfelt. Hentet fra: https://fysio.no/Forbundsforsiden/Organisasjon/Faggrupper/Ridefysioterapi/Vaart-Fagfelt den 29.11.15.
• Shumway-Cook, A., og Wollacott, M.H. (2007). Motor Control. Theory and Practical Applications. Baltimore,Maryland: Lippincott Williams & Wilkins
• Shurtleff, T. og Engsberg J.R. (2010). Changes in Trunk and Head Stability in Children with Cerebral Palsy after Hippotherapy: A Pilot Study. I:Physical & Occupational therapy in pediatrics. 30(2):150-163
• Trætteberg, E. (2006). Ridning som rehabilitering. Oslo: Akilles forlag
• Umprhed, D.A. (2007). Neurological Rehabilitation. St.Louis, Missouri: Mosby Elsevier
• Wheeler, A. (1997). Hippotherapy as a specific treatment: A review of literature. I: Engel B.T. (red). Therapeutic riding II, strategies for rehabilitation. Durango, CO: Barbara Engel Therapy Services
• Østerås, H. og Stensdotter A.K. (2002). Medisinsk treningslære. Oslo: Gyldendal Akademisk
• Dietze, S. (2008). Balanse till häst : rytterens sits. Forlag: Natur&Kultur
• Dietze, S. og Neumann-Cosel-Nebe, I. (2011). Rider and Horse Back-toBack: Establishing a Mobile, Stable Core in the Saddle. Forlag:J.A.Allen&Co Ltd

– Følg gjerne Vondtklinikkene – Tverrfaglig Helse på YOUTUBE

– Følg gjerne Vondtklinikkene – Tverrfaglig Helse følg Vondt.net på FACEBOOK

Bilder: Wikimedia Commons 2.0, Creative Commons, Freemedicalphotos, Freestockphotos og innsendte leserbidrag.